Norges syv høyeste fjell på syv dager

Bli med på en kortreist ekspedisjon i sommer! Er dette den nye klassikeren i den norske fjellheimen? Her får du dagboka fra kraftprøven.

Tekst: Elisa Røtterud

En kan si så mangt om det moderne friluftslivet. Det er like mange meninger som det er stier. Likevel har naturen som destinasjon evigvarende egenskaper: Forskning viser at vi blir lykkeligere, mer kreative og harmoniske av å være ute.
I en tid der tilsynelatende alle har besteget noen av verdens høyeste fjell, troner nå Norge på trendbarometeret som turdestinasjon. Spesielt denne sommeren.

For oss nordmenn er det i tillegg bærekraftig å feriere hjemme. Vi har fått Høgruta i Jotunheimen som er Norges svar på alpenes klassiker. Eventyrlige og miljøvennlige overnattingssteder popper opp som god Norgesreklame. Og nå har vi jammen også fått vår egen Seven Summits. Helst krysset av på syv dager.

Denne artikkelen ble skrevet i 2018, og er dagboka fra den første gruppa som testet ruta. Jeg tok den også i 2019, da med forbedret rutevalg i form av mindre bilkjøring.
Dette er en fantastisk opplevelse med gnagsårgaranti.

Bli med Norrøna Hvitserk og bestig Norges 7 høyeste fjell på 7 dager!

Turen går i juli og august.
Selv er jeg blitt hekta og blir med på ferden i august. Bli med meg, da vel!
Les mer om turen HER.

Spoiler alert: Du krysser faktisk av 9 (!) 2000-meters topper gjennom uka.

Frister det med et fjellmaraton, er denne turen noe for deg.

- Elisa Røtterud
2019 - Hurrungane - Chris Holter

Dag 1 Glitterheim

Sekken dingler fra side til side fra sykkelsetet. I den har jeg telt, stegjern, isøks, liggeunderlag, brenner og mat, tøy, hodelykt, klatreutstyr, gorillateip og gnagsårplaster. Det et hint av transportnostalgi å sykle de syv kilometerne på grusvei inn mot Glitterheim. Entusiastisk barnebrøl går som et ekko i dalen. En drømmedestinasjon for både store og små. Selv nynner jeg på sangen fra Brelett-reklamen som gikk på fjernsyn i sin tid. Pokker, at jeg har fått den på hjernen. Det er ingen myte at naturen gjør en irrasjonell happy.

Glitterheim ligger i 1400-meters høyde nordøst i Jotunheimen. Topper som Glittertinden, Nautgardstinden, Memurutinden og Trollsteineggje er noen mål for de som samler på 2000-meterstopper.
Selv om Glitterheim ligger både høyt og alpint til, er området rundt hytta grønt og frodig. Her finner du blåbærlyng, tyttebærlyng, og i sørveggen på hytta trives rabarbraen.

Jeg slår opp Hubba to-manns teltet mitt og gjør klar en Tikka Masala middag fra Real. I morgen møter jeg resten av laget. Vi er de første, som jeg vet om, som har satt seg som mål å krysse av Norges 7 høyeste fjell på 7 dager.

-Because it´s there.

 

”Her kan jeg nyde all dalens og fjeldets ensomhed uden av nages frygt for at forstyrres av de allestedsværværende turister. Disse omstreifende flokke af damer og herrer, som man nu kan se næsten paa hver fjeldknat i de østlige dele av Jotunheimen, have enndu ikke funnet veien hit.”

-Fjellklatrer E. Mohn

Dag 2 Glittertind (2464 moh.)

Laget består av glade tursjeler. Noen har vært over Grønland og besøkt Everest Base Camp, andre har besteget Aconcagua, Mont Blanc og krysset av Haute Route på sjekklista.
Vil Seven Summits Norge bli den nye Høgruta på trendbarometeret om sommeren?
Det er visjonen til fjellfører Truls Korseth som har drømt om å realisere dette eventyret i mange år. Han har med seg klatrer og guide Tore Røysheim, og sammen er vi prøvekaniner på rutevalg og logistikk.

Det blåser og regner. Tåka ligger tjukk som melis og kamuflerer dem bølgeformete skavlen som strekker sin hvite kam mot himmelen. På godværsdager får en storslagen utsikt over Jotunheimen, som gjør Glittertind til en av de mest besøkte 2000-meterstoppene, etter Galdhøpiggen. En følger enkelt den merkete ruta nordvestover opp til 2250 moh., her dreier en så vestover og krysser Glitterbrean som følger deg til topps. Dette er forøvrig en fin familietur som tar ca. 5 timer.

Så star vi plutselig der i tåka og vinden. På toppen.
Vi tar et raskt summitbilde og kommer oss tilbake til Glitterheim der det venter medisterkaker med surkål, saus og poteter. Vi klinker til med rødvin og lokalt øl, men er i seng til 22.00.

Dag 3 Surtningssue (2368 moh.)

Klokka viser 0430 om morgenen. Vi står rakrygget og ferdigpakket utenfor hytta, trøtte i trynet, og drikker en lunka kaffetår fra termos til synet av mektig sollys.
Jeg har med 3 skiver med egg og salami, 2 skiver med brunost og 2 skiver med ost og skinke. Videre 2 liter vann og 0,5 liter Coca Cola, 2 Snickers, 1 pose nøtter, 1 pakke lefse og 1 gél, er også med, tilfelle jeg går tom, eller får lyst på søtsaker. Noen trenger tydeligvis mer proviant enn andre.

I dag skal vi krysse av Surtningnssue.
Latteren sitter løst der vi vandrer i grønnkledd landskap på stien mot Memurubu. For å komme oss raskt i høyden hopper vi av stien, frigår og balanserer på småstein, og tar i retrospekt noen omveier før vi ankommer Blåtjønnholet. Utvilsomt myggens svar på Edens Hage, og vi småløper mot Blåbrean.
Her er det spisepause og vannflasker blir fylt i bekken.
Surtningssue har en beliggenhet midt i Jotunheimen, noe som gjør at den frister med imponerende utsikt. Fra toppen går det bratte stup ned mot Surtninssuebrean i øst.
I dag er været med oss.

Så er det på med stegjern og vi går i taulag opp en stupbratt bre før det flater seg ut og vi får første ordentlige glimt av fjellet vi skal opp.
– Jeg må finne en renne vi kan klyve opp, analyserer fjellklatreren Tore og skuer mot det massive fjellet som fra Memurubu siden har enkel og markert sti opp til toppen.
Vi starter å klyve på løpende sikringer. Det er luftig og det kiler i magen. Løsstein gjør at vi smyger oss opp på enkelte partier før vi endelig etter en taulengde på 50 meter er på toppen.
– Hei, nå må jeg stå på hodet! Roper en sprudlende deltaker i gruppa, og ber om å forevige øyeblikket med kamera.
Har en først kommet seg opp et fjell, bør en også beskrive utsikten:

” …Jeg ved ikke om det blot var den blanke luft, som gjorde denne utsikt så praktfuld, ja den prakfuldeste jeg har havt, eller om det tillige var tindernes gruppering…”
”Jotunologen” Emanuel Mohn om Sutringssue i DNT´s årbok i 1878

Det har tatt oss syv timer å nå toppen. Vi er halvveis.
En enkel og fin rappell ned på breen igjen sparer oss for tid, og etter inntrykksfulle 13 timer er vi tilbake på Glitterheim.
Herfra blir det sykling de syv kilometerne tilbake til parkeringsplassen før vi setter oss i bilen for å kjøre fire mil mot Lom og så til Elveseter.
Vi ankommer Elveseter kl 2345, og her venter det dusj og Real middag i senga.
Så er det bare å stille klokka til morgendagen: 0415.
Det blir tre gode timer med søvn.

Dag 4 Galdhøpiggen (2469 moh), Veslepiggen (2369 moh.) og Skarstinden (2373 moh.)

Hvorfor dra til Alpene eller Himalaya når du kan feriere i Norge?

- Elisa Røtterud

Galdhøpiggen (2469 moh.)

Vi blir hentet av en minibuss kl. 0500 som setter kursen mot Juvasshytta.
Første kremtopp er Norges høyeste: Galdhøpiggen.
Til tross for at navnet tyder på en spiss topp, er ikke dette tilfellet. Her er det verken luftig eller trangt. Vi står på toppen kl. 0800, og ser i det fjerne utallige sorte prikker som beveger seg langs Styggebrean. Vi må skynde oss ned før brelagene skal på fjellet! Tusener av mennesker bestiger Galdhøpiggen hvert år, i kø bortover, oppover og nedover. Enkelte partier langs ruta er i dag tilrettelagt med voldsomme bolter og tau.

Veslepiggen (2369 moh.)

En anelse tause går vi bortover breen for å komme oss mot Veslepiggen. Noen har gnagsår. Andre er forstoppet av all brødmaten.
Veslepiggen eller Vesle Galdhøpiggen som den egentlig heter, beskrives som en skygge av sin nabo. Men her kunne jeg ikke vært mer uenig. For et lekent fjell! Ruta byr enkel og artig klyving på enkelte luftige partier før en balanserer mot toppen, nærmest helt alene. Her skuer vi ut mot et panorama til Galdhøpiggen og jammen ser vi storslåtte Skarstinden på vår høyre side også. Storslått!

Vel nede på breen igjen er det spisepause, før ferden går videre.
Vi estimerer antall timer for dagen og anslår at dagens etappe blir på 14 timer. Siden vi kun går på bre og fjell denne dagen vil vi ikke ha tilgang til å fylle vannflasker. Her gjelder det å ha en rasjoneringsstrategi.

Vi kommer oss mot Porten som er en populær renne blant skikjørere på vinteren og våren. Sommerstid byr renna på millioner av småstein som ivrer etter å trille ned. Vi smyger oss som smykketyver nedover den smale renna, og heldigvis setter adrenalinet fart på tarmsystemet.
– Det er nå eller aldri, hvisker jeg leende til Truls.
– Klarer du vente til vi er på breen, svarer en konsentrert Truls.
– Så vidt, hvisker jeg tilbake.
Det er klart at magen blir et naturlig tema på tur!
Sånn er det bare. Vel fremme på breen føler jeg meg med ett flere kilo lettere og feirer bragden med å dytte i meg en pakke med lefse. Humøret er tilbake. Og syndet av Skarstinden? Du store min!

Skarstinden (2373 moh.)

En brautende beskjedenhet av et fjell med humørfylte pinakler langs ryggen til en drage. Vi ser som hypnotiserte på den.
Fra vest er det en kvass egg, mens mot sør viser den frem en bred traust ”Jotunflanke”. Mot nord vender en mørk og fryktinngytende, loddrett vegg.
Vi skal ta normalruta opp. I dagboka kaller jeg den for ”baksiden av medaljen ruta”. Hvis Porten er full av småstein, er Skarstiden pengebingen til Onkel Skrue.

Vi skynder oss langsomt, tause og konsentrerte mens vi sluker høydemetre. Det foregår jo litt av hvert i hver enkeltes sinn når en smyger seg slik i motbakke blant småstein.

- Elisa Røtterud

Det er en sliten gjeng som ankommer breen igjen kl. 20.00.
Om tre timer er vi tilbake på Elvester, motiverer Truls.
Men den gang ei. Store bresprekker og gnagsår blant noen i gruppa supplert med en liten og uforutsett rappell grunnet kraftig snøsmelting gjør at klokka går.
Det var da Truls ringte i smug. Til Elveseter.

Jeg gnir meg i øynene. Hva ser jeg nå?
Jammen står det ikke en sliten jeep og to smilende mannfolk og venter oss ved breens ende.
– You are hungry! You are thirsty! Roper den smørblide kjøkkensjefen Lorenzo med hendene gestikulerende i været på italiensk-engelsk.
Vi blir dyttet inn jeepen og til duften av svidde bremseklosser blir vi fraktet ned Bråvegen de siste 6 kilometerne til Elveseter. Dagens etappe ble på 17 timer og 45 minutter.
Klokken 2330 får vi servert elggryte og rødvin av Lorenzo.
Et festmåltid vi sent vil glemme.

Dag 5. Hviledag på Turtagrø.

En glemmer ikke sitt første møte med Turtagrø.
Det ærverdige hotellet ligger helt nordvest i Jotunheimen ved foten av Sognefjellet rett ved mektige Hurrungane helt inntil den flotte Sognefjellsveien.
Her lukter tåfisen så godt at en øyeblikkelig registrerer storslåtte bestigninger.

Helt siden Cecil Slingsby, som senere skulle bli omtalt som norsk tindesports far, klatret til toppen av Store Skagastølstind som førstemann i 1876, har Turtagrø vært en av de viktigste innfallsportene til fjellvandring og tindesport i Jotunheimen.

Vi bestiller hamburger, pommes frites og øl, lapper gnagsår og slumrer i solveggen. For en luksus!

Så diskuterer vi sekkens innhold for morgendagens etappe.

Skal vi ta med telt? Hva viser værmeldingen? Hvor mye mat og drikke trenger vi for de neste 24-timene? Her gjelder det å stole på sin egen dømmekraft.

Dag 6. Styggedalstind (2387 moh.) med overnatting på Skagastølsryggen

Styggedals- og Skagastølsryggen er Norges høystliggende fjellrygg og en alpin klassiker.
Skagastølsryggen tar normalt 13-17 timer og krever at en er i god fysisk form og behersker høyde og utstyr.
Her er det bratt og luftig!

Det er en nydelig junimorgen med strålende solskinn. Sauene breker døsig langs grusveien der vi sykler 6 km. inn mot Helgedalen. Ved veiens ende legger vi fra oss syklene og beveger oss på Styggedalsbreen før vi starter på den luftige Skagastølsryggen. Klokken viser 12 på dagen, men vi skal ikke la oss styre av tiden. Her kan vi legge oss når solen går ned.
Når det er seks personer fordelt på to guider, går tempoet i rykk og napp. Det må en regne med. Enkelte steder går vi med tau og løpende sikringer.
Vi rangler, klyver og klatrer.
Og for et solskinn vi har med oss!
Nå er vi også blitt så godt kjent at vi har gitt hverandre kameratslige kallenavn: Tore på Sporet. Ugla. Og Pippi.

Vi klyver opp Nordre Skagastølstind og kommer til V-skaret som populært blant brattkjøringsentusiastene. Her klatrer vi opp, men den tunge sekken gjør at den enkle klatregraden føles langt hardere.  Herfra er det enkel klyving og rangling til Midtre Skagastølstind, Halls Hammer og Vesle Skagastølstind der vi legger fra oss sekkene for å fortsette ferden mot Styggedalstind. Utsikten er så spektakulær at det kiler i magen. Skyene flørter med fjelltoppene og det hele føles som et eventyr.
Det fine været gjør underlaget tørt og fint og etter utallige timer i tau står vi endelig på toppen av Styggedalstind.
Jeg hakker løs noe snø som jeg spiser som en bolle.
Så snur vi og går tilbake mot Skagastølsryggen for å finne et sted å sove.

Himmelen står i flammer og vi rydder vekk småstein og organiserer natta på ryggen som ikke blir langt fra Mohns Skar. Her er det smalt og luftig. Så legger vi oss ned og ligger så hardt og tett at latteren sitter løst hele natta.

Det ligger tykk tåke over fjellmassivet når jeg våkner, så jeg legger meg like godt og slumrer til klokken 0600.
Da lager vi oss kaffe, spiser brødmat og gjør oss klare for den siste toppen av de syv.

Du glemmer ikke natta di her!

- Elisa Røtterud

Dag 7: Store Skagastølstind (2405 moh.)

Storen hadde frem til begynnelsen av 1870-årene ry som ubestigelig, og det ble ikke gjort forsøk på bestigning. I 1872 ble den engelske klatreren William Cecil Slingsby oppmerksom på fjellet, under en reise i Norge. Han vendte tilbake både i 1874 og 1875 med den hensikt å forsøke å klatre fjellet, men uten å få gjort et seriøst forsøk på grunn av dårlig vær. Først i 1876 sto han på toppen. I dag blir Storen omtalt som en kraftprøve blant tinderanglere, og en kan vel mene sitt om det.

Jeg har igjen 0,5 liter med vann og vet det er mange timer til jeg får fylt vannflaska på Hytta på Bandet.
Vi rappellerer ned Mohns Skar og starter så den enkle klatringa på løpende sikringer. Det er herlig moro!
Så står vi på toppen og skuer ut.

Vi har klart Norges syv høyeste fjell på syv dager! Selv sutter jeg på en karamell og tenker på vann.

Vi rappellerer ned normalruta, og derfra går det slag i slag forbi Hytta på Bandet, Tindeklubbhytta og så endelig tilbake til Turtagrø.

Vi spretter ei flaske og klemmer hverandre. Hverdagslige problemer oppstår: Skal en dusje før en spiser? Skal en drikke Prosecco før en tar av seg skoene og river av seg gnagsårplastrene?
Som ekte fjellfolk prioriterer vi selvsagt mat og drikke før hygiene.

Utsikten er like vill som den er vakker. Når en er så tørst faller det ikke naturlig å skrible ned maleriske betrakninger.

- Elisa Røtterud

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Related Posts